The times they are a-changin’

For en stund siden var jeg utbrent, stressa og ufokusert. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre og måtte ta meg en lang pause. Jeg følte meg fortvilet og visste at jeg måtte gjøre noen endringer. Jeg som alltid føler meg kreativ og engasjert hadde mistet piffen helt.

Jeg slet med å filtrere alle inntrykk og var kronisk stresset. Det føltes som jeg ble spist opp av omgivelsene litt etter litt. Jeg visste nesten ikke hvem jeg var eller hvilke behov jeg hadde lenger. Jeg hadde ingenting å gi til de rundt meg og overskuddet og livsgleden ble borte.

Jeg måtte spørre meg selv; Hva trenger jeg? Hvorfor klarer jeg ikke å fokusere? Hvorfor klarer jeg ikke å slappe av?

Jeg begynte å kjenne etter og tenke over hva jeg egentlig liker å gjøre. Hverdagen tok meg og alle pliktene overskygget det jeg egentlig liker å gjøre. Jeg fant ingen rom til å hente energi igjen. Jeg måtte gå mange runder med meg selv og virkelig gi meg selv tid til å forstå rotårsaken til problemene mine.

Jeg begynte å tenke over hva jeg elsket å gjøre som 10-åring og hvorfor jeg sluttet med det. Noe jeg kunne holde på med i timesvis og noe jeg gjorde bare for at jeg likte å drive med det. Hvordan kan jeg komme i flow? For flow, eller flyt, er den ultimate lykkefølelsen hadde jeg funnet ut. Det øyeblikket der du holder på med noe du liker og tiden bare forsvinner. Du er så oppslukt at du glemmer alt rundt deg.

Før jul skulle jeg kjøpe en Ukulele i julegave. Jeg gikk til en musikkforettning og der plukket jeg opp en flyer med tilbud om prøvetime på gitarundervisning.

Jeg lot den ligge noen måneder, før jeg endelig kjente at jo, dette ville jeg prøve! Jeg møtte opp og nå husker jeg nesten ikke hvordan første time var. Jeg husker bare at det var en hyggelig lærer, og det førte til at jeg begynte å spille fast en gang i uka. 

Dette skulle vise seg å bli det beste jeg kunne gjøre for meg selv i denne situasjonen. Jeg fikk noe annet å tenke på, jeg skulle lære meg noe nytt, og jeg hadde lyst til å få det til. Jeg kjente et stort JA innvendig.

De første timene var jeg kjempestresset og hamret løs på strengene. Skuldrene var enormt høye. Det oste nok stress av meg. Jeg kjente på så mange vonde følelser og minner plutselig. Jeg følte meg ikke god nok og trodde jeg måtte være flink, jeg trodde jeg måtte imponere læreren. Han syntes sikkert jeg var helt elendig!

Det er merkelig hvordan vi lager i historier i hodene våre… Disse historiene kom helt på autopilot og de føltes så sanne, jeg kjente de i hver eneste celle i kroppen. Dette var sant!

Men instruktøren var like rolig og tålmodig, og han var bare tilstede. Han reagerte ikke på at jeg satt der og svettet og slet. Jeg tror faktisk jeg sa det på et tidspunkt også, at nå er jeg skikkelig svett og stresset!

Kanskje akkurat dette gjorde at jeg klarte å slappe mer av etterhvert. For da jeg uttrykte meg, ble jeg lettere å forstå. Instruktøren lyttet tålmodig og sa ikke så mye. Men han viste tilstedeværelse og forståelse. Han reagerte ikke på en måte som jeg fryktet aller mest: med irritasjon eller sinne.

Jeg tror denne rolige tilstedeværelsen gjorde at jeg etterhvert klarte å slappe av. Han speilet meg ikke og ble heller ikke irritert på meg. Men han var rolig og trygt tilstede. Dette ga meg en tillit til at det var helt ok for meg å være der, og jeg kunne begynne å senke skuldrene. Jeg skjønte at dette er min største frykt, at noen blir irritert eller sint på meg. Derfor blir jeg så redd for å gjøre feil! Dette er en frykt jeg har kjent i så mange situasjoner.

Dette er nok noen traumer jeg har båret med meg i alle år, og nå føles det så godt å kunne si til meg selv: du er god nok! Blir noen irritert, er ikke det mitt ansvar. Jeg klarer å stå i det, jeg trenger ikke reagere eller fikse på det. Det er jo nesten litt komisk å tenke på nå, at instruktøren skulle bli irritert på at jeg spilte så dårlig. Jeg var jo der av akkurat den grunn at jeg skulle lære dette!

Det å spille gitar har gitt meg så mye og jeg har lært å snakke litt annerledes til meg selv hver gang jeg øver: dette får du ikke til, men det er helt greit! Det er ikke meningen at du skal kunne dette. Du øver og er på vei! Jeg gjør dette kun fordi jeg liker det, ikke for at jeg skal prestere. Og det føles så herlig frigjørende. Endelig kan jeg spille et instrument igjen. For en gave!

For meg så har dette vært en reise i meg selv, og jeg ante virkelig ikke at dette skulle bli utfallet. Jeg delte hva jeg tenkte på med instruktøren i starten, og det tror jeg var en viktig nøkkel. På den måten fikk vi mange gode samtaler om læringsprosesser og hva man trenger for å kunne lære seg noe nytt.

Jeg har fått et lite kinderegg i denne prosessen: Spilleglede, pedagogisk innsikt og selvutvikling. Jeg trenger ingen psykolog når jeg har gitaren! For en morsom og interessant reise dette har vært. Og den er langt fra over, jeg tar med meg så mye ny kunnskap i møte med andre. Jeg har fått så mye mer forståelse for hvordan andre opplever læringssituasjoner, hvor viktig det er å slappe av og ta vare på seg selv i prosessen.

Og jeg elsker å sette meg ned å øve. Det er bare noe jeg koser meg med og ingenting jeg MÅ gjøre. Motivasjonen bare kommer og jeg spiller på innfall. Endelig kan jeg nyte å spille et instrument igjen, dette har jeg savnet siden jeg var tenåring!

Her kan du kose deg med en sang jeg har spilt og sunget non stop det siste året: The times they are a-changin’

Har du lyst til å lære deg gitar? Jeg kan sterkt anbefale Rhys som holder til i Trondheim!

Psykisk helse i skolen. Hodebra!

Forrige høst var jeg tilbake som lærer på VGS etter to års opphold. Å komme tilbake til skolen etter pandemien gav meg nærmest et praksissjokk nr.2!


Har du ikke hørt om praksissjokk? I skolesystemet er dette et kjent begrep, og de fleste lærere kjenner på overgangen fra teori til praksis. Det er en vanvittig stor overgang for mange, meg selv inkludert.


Forskjellen mellom sjokk nr.1 og 2 var effekten pandemien har hatt på elever (og lærere, forsåvidt). Jeg prøvde å håndtere klassen min og støtte og veilede de så godt jeg kunne. Men det var så mange faktorer som gjorde det vanskelig å få til et godt læringsmiljø. Jeg fikk t.o.m ekstern hjelp for å prøve å løse det.


Gjennom flere år har jeg sett at noen temaer går igjen blant elevene, og det er ikke alltid så lett å bli de bevisst selv:

  • Søvn

  • Skjermtid

  • Stress

  • Karakterer

  • Kosthold

  • Aktivitetsnivå

  • Arbeidsvaner

  • Relasjoner

  • Holdninger til seg selv og andre

  • Manglende mestring og mening


I tillegg er det selvsagt andre utfordringer utenfor skolen. Ikke alle har de samme forutsetningene for å komme seg gjennom skoleløpet. Det er store variasjoner og ulike behov. Alle har sin historie!


Det skal sies at det var noen oppturer dette året også, men jeg husker det som et tungt skoleår. Da vi opplevde rødt nivå rett før jul, var skuffelsen stor blant alle sammen. Da klassen ble delt i to var det umulig å unngå å legge merke til apatien blant elevene. Jeg syns det var tungt selv også, dette var krevende på så mange måter.


Etter en lang pause begynte jeg sakte men sikkert å finne kreativitet og livsgleden igjen.  Jeg begynte å lete etter løsninger, for tendensen har jeg sett lenge. Elvevers psykiske helse har vært dalende over flere år. Mitt første møte med panikkanfall var i klasserommet.

I VGS er man så presset på tid, og fokuset til lærere skal først og fremst være på det faglige. Det er ingen som har satt læringsprosesser, arbeidsvaner og forebyggende psykisk helse i et system. Vi lærere har heller ikke hatt plass til å presse denne kunnskapen inn i i timeplanen. Vi må forholde oss til kompetansemålene i fagene.

 

Men for meg gir det lite mening å snakke om fag hvis man ikke er på plass mentalt!

 

I den nye overordnede læreplanen om folkehelse og livsmestring heter det:

“​​Folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. I barne- og ungdomsårene er utvikling av et positivt selvbilde og en trygg identitet særlig avgjørende.”


Vi som jobber i skolen må begynne å ta dette skikkelig på alvor, all statistikk viser at vi er nødt til det. Jeg vet at mange lærere gjør en knalljobb allerede, men vi må få opp fokuset og forankre det enda bedre, fra topp til bunn og fra bunn til topp. Elevene er opptatt av psykisk helse, det vet vi!

Jeg har selv erfart hvor engasjerte elevene ble da jeg introduserte “Hodebra” for ungdommene. Dette var ett av lyspunktene forrige skoleår!

Hodebra går ut på å lære seg tre regler for å få det bedre:

  1. Gjør noe aktivt 

  2. Gjør noe sammen

  3. Gjør noe meningsfylt


Engasjementet til elevene var fantastisk og de spredte god energi til resten av skolen også. Dette var forebyggende psykisk helse i praksis. 


Grunnen til at Hodebra lyktes var:

  • Budskapet var enkelt

  • Det var relevant

  • Det var gøy!

“Nei nå må vi gjøre noe Hodebra dere!”

Hodebra var kreativt og nytt for de, og de følte både mening og mestring. Dette var dybdelæring og et praktisk drømmeprosjekt. Jeg tenker fortsatt tilbake til den uka vi jobbet med dette! Sånne opplevelser varmer et lærerhjerte, og minner meg på hvorfor jeg elsker jobben min.

Ett år etter møtte jeg en tidligere elev som fortalte meg at i vennegjengen hennes hadde Hodebra nå blitt et begrep. “Nei nå må vi gjøre noe Hodebra dere!” pleier de å si til hverandre når de trenger litt ny energi.

Dette bare viser hvor stort potensiale Hodebra har, og hvordan vi lærere kan flette folkehelse og livsmestring inn i undervisningen vår!

Hodebra har overbevist meg om at vi lærere kan jobbe med psykisk helse i et forebyggende perspektiv. Dette trenger man ikke være psykolog for å gjøre.

Ungdom trenger støtte for å oppleve mestring og mening både i livet og på skolen. Vi trenger ikke ha berøringsangst for å snakke om psykisk helse lenger.

Hjertelosen holder deg i hånda når du stresser med skole eller studier.

Denne høsten startet jeg AS for å utvikle noe eget. Målet har hele tiden vært: Hvordan kan jeg legge til rette for at ungdom føler mestring i livet og på skolen? Det er et ambisiøst prosjekt, men jeg ser et behov. Spørsmålet er: hvordan kan jeg lage produkter som markedet etterspør? 

Jeg er lærer og designer, liker å skrive og liker å løse problemer. Med min empati og evne til å forenkle vil jeg legge til rette for ungdom så de kan forstå sin egen læringsprosess. Etter 7 år som lærer på vgs har jeg snakket med mange ungdommer og ser ofte hvor skoen trykker.

Det er noen problemer som går igjen:

  • Søvn

  • Skjermtid

  • Kosthold

  • Aktivitetsnivå

  • Arbeidsvaner

  • Relasjoner

  • Holdninger til seg selv og andre

  • Stress


I tillegg er det selvsagt andre utfordringer utenfor skolen. Ikke alle har de samme forutsetningene for å komme seg gjennom skoleløpet. Det er store variasjoner og ulike behov. Alle har sin historie!


Men noe jeg ofte ser er hvor mye stress læringssituasjoner skaper, enten man gjør det bra eller dårlig på skolen. Noen overpresterer, andre underpresterer. Det gjelder å finne den gyldne middelvei uten å gå på akkord med seg selv.


Jeg har erfart at ungdommer ofte snakker ned og angriper seg selv hvis de ikke får til noe. Jeg ser forresten dette ofte hos voksne også.

Men sånn trenger det ikke være! 

 Målet er å kunne være så trygg at man tør å gjøre feil. Dette er erfaringslæring og den beste måten å lære på! Å lære seg positivt selvsnakk og finne måter å stresse ned på er viktig for å føle seg trygg. Øver du på dette er sjansen større for å lykkes. 

Hjertelosen ønsker å gi ungdommer denne kunnskapen slik at de kan forstå hvordan de kan få de beste læringsforutsetningene. 

Av egen erfaring vet jeg hvor lite plass det er til denne kunnskapen i klasserommet. Det er ingen som har satt læringsprosesser, arbeidsvaner og forebyggende psykisk helse i et system.


Jeg mener at for å kunne lære fag må disse forutsetningene være på plass!


Dybdelæring og livsmestring går hånd i hånd, alt henger sammen. Man må tenke helhetlig. Jeg vil jobbe med psykisk helse i et forebyggende perspektiv. Dette trenger man ikke være psykolog for å gjøre. Ungdom trenger støtte for å oppleve mestring og mening både i livet og på skolen.

Så hva slags produkter kan man lage?

Jeg har testet ut læringschallenge på Instagram to ganger. Det fungerte overraskende bra og det var rørende å få tilbakemeldinger fra 4 forskjellige deltagere:

“Jeg er også veldig glad i å lese caption på bildene dine siden de er bra utformet, og jeg kan relatere og lære noe av de.”

  • Jente 15 år

“Har syns den har vært veldig fin til nå, liker at det ikke er så alt for mye å lese og greie refleksjonsspørsmål, så det føles ikke ut som så mye jobb liksom.”

  • Jente 17 år

“Det er nok informasjon til at jeg føler at jeg kan lære, men ikke så mye at det blir overveldende. Jeg setter stor pris på det du gjør!”

  • Jente 17 år

“Takk for din tid til å lage disse oppgavene. Til å reflektere selv rundt disse forskjellige temaene og for å bry deg så nært om oss.”

  • Jente 17 år


Nå går jeg i tenkeboksen for å finne ut hvordan jeg kan skalere og gjøre dette tilgjengelig for flere.

Er alt lov på internett? Dette har jeg lært om inbound marketing.

Historiefortelling er effektivt, men kan det gå for langt?

Jeg husker jeg jobbet i et kjendismagasin en gang og en kollega hadde ufrivillig blitt dratt inn et drama mellom to kjendiser. Hun ble så fortvila og lei til slutt at hun kom inn på desken og ropte: “ER DET NOEN VOKSNE HER!?”

På internett må jeg enkelte ganger stille meg det samme spørsmålet: ER DET NOEN VOKSNE TILSTEDE?

Forestill deg at du har bestilt jeans på nettet. Når du får den levert er den ikke sydd sammen, men du har fått tekstiler, knapper, sytråd, alt du trenger for å lage en bukse. 

Du er ikke fornøyd og klager. Du hadde jo bestilt et par jeans!

I svaret fra den kvinnelige lederen i bedriften står det en forklaring om hvorfor det ikke har blitt levert som det skal. Det handler om abort, kvinnehelse og en lang historie om hvor mange komplikasjoner som har oppstått. Denne kvinnelige gründeren har bygget bedriften på å fortelle en historie om å knuse patriarkatet, kvinners skam og historie. Det er mye å ta av.

Historien om jeansen er fantasi, men svaret fra lederen er det ikke.

Dette skjedde i helgen, i form av et blogginlegg som tilsvar til ca. 30 kvinnelige gründere som hadde meldt seg på et intensiv gründerkurs over 6 uker. De var ikke fornøyd med produktet og klagde. Men fokuset var mest på hvor urettferdig det var å være kvinnelig gründer. De “sure kundene” ble nevnt i en bi-setning.

Er business på Internett en egen subkultur?

“Internett er en gave og det er så enkelt å tjene penger”. Dette er noe av historien som fortelles fra denne bedriften og mange andre. Er du skrivefør og du spyr ut tekst, så forstår jeg nå hvorfor! Her er det hverken filter eller moral som skal sette en stopper. Jeg får en viss hunch av at dette blogginnlegget er en del av en salgsstrategi for å hanke inn nye kunder.

Om det funker? Basert på alle kommentarer og heiarop funker det som bare f… Det blir masse engasjement og delinger i alle mulige kanaler.


Mitt liv som gründer

Denne høsten startet jeg opp et as og jeg har litt naivt trodd at et 6 ukers kurs skal gjøre susen! Legg til at i tillegg til å være uerfaren, følger det med en viss skam. Jeg kan lett trå feil, og det holdt plutselig på å koste meg 60 000,- denne høsten, pga. at jeg hadde latt meg rive med. Jeg følte meg dum og lettlurt en periode.

Jeg tror faktisk litt naivitet kan være en fordel når man kaster seg ut i det. Og jeg liker å lære nye ting, helst i praksis. Men jeg vil helst beholde integriteten min, både på internett og IRL.

Heldigvis var jeg av de heldige som fikk penger tilbake etter at jeg klaget. Hva som skjer med de resterende gründerne er jeg usikker på. De fleste er kvinner, som meg, med et håp om å tjene penger og som har betalt 50 000,- hver for kursopplegget. (10 000,- i administrasjonsgebyr hvis du avbetaler). Oppsparte penger tatt fra egen lomme, minus skatt.

Tilsammen tjente firmaet 1,5 millioner på dette produktet!

Når klagene kom ble motsvaret å skrive et blogginnlegg som omtaler gründerne som de «sure kundene». Og sure ble de!

Jeg kan ikke annet enn å la meg fascinere og selvsagt lære hvordan man IKKE skal bygge opp en bedrift etter denne erfaringen.

Det er noe med det kjente utrykket: «kunden har alltid rett.» 

Får du tilbakemeldinger og kritikk så lytter du, samme hvor ubehagelig det føles. Det er tross alt kundene man lever av. Man får bare stå i det og prøve å rette opp så godt man kan. Ta ansvar rett og slett. Produktet var for dårlig, så enkelt er det!

Å abortere er veldig vanlig og man blir først obs på det når man er i fertil alder selv. Det er mye tabu knyttet til dette og noe man sjelden snakker om med andre enn de nærmeste. Det er selvfølgelig kjempetrist og helt forferdelig å gjennomgå noe sånt. Jeg har stor medfølelse for de som gjennomgår noe så traumatiserende. 

Men å bygge business på historien i etterkant?! Jeg vet ikke, dette er bare rart. Historiefortellingen her er så sjokkerende og i bedriftssammenheng synes jeg den er på grensen til uetisk. Det er ganske åpenbart at man vil oppnå noe med å dele.

Noe som er helt glemt i denne sammenhengen er at målgruppa til denne bedriften faktisk også har en livmor! Jeg vil tro denne historien treffer flesteparten i målgruppa, så sånn sett lykkes jo markedsføringen. Men er dette greit? Er det innafor å fortelle (altfor) personlige historier i bedriftssammenheng?

Jeg syns ikke det. Men på internett er alt tydeligvis lov!

Starte internettbedrift? Les dette først.

Jeg har tenkt å dele relativt åpent fra min gründerreise. Siden dette ikke var helt planen for et halvt år siden, tar jeg dette som læring og ser hvor det fører meg. Jeg er besatt av læringsprosesser og benytter anledningen til å snakke om nettopp, læring.

Denne artikkelen handler om SKAM.

Jeg meldte meg på et gründerkurs, Svarteboka, for en stund siden. Jeg var overbevist om at dette var det riktige for meg, jeg ble lovet å få tilbake femganger’n for investeringen, og jeg skulle lære SÅ mye! Og TID er som kjent en valuta man må forvalte vel. Jeg var overbevist om at disse 6 ukene skulle snu opp ned på businessen min! Jeg var supermotivert.

Jeg gikk hele sommeren og gledet meg til å starte. Så da vi var i gang var forventingene høye!

Men maken til nedtur skal du lete lenge etter. Det var et rotete «kurs» som i praksis var et såkalt rufsete førsteutkast, og jeg fikk følelsen av å bli utnyttet for å drive produktutvikling for andre. Og tillegg måtte JEG betale for å delta. Jeg fikk en sterk følelse av å ha kjøpt katta i sekken. Dette begynte å stresse meg…

Heldigvis delte jeg bekymringen med venner og familie, men hadde det vært for noen år siden, hadde jeg nok holdt det for meg selv, for dette skammet jeg meg først veldig over.

Jeg følte meg naiv og lettlurt. Nå hadde jeg tapt penger og ikke minst verdifull tid. Hallo, jeg er lærer selv, jeg kjenner igjen et godt og gjennomtenkt opplegg når jeg ser det, dette var ikke på langt nær den kvaliteten jeg forventet når jeg betalte 60 000,- for dette. Jeg syns fortsatt det er flaut å snakke om det.

Selv om det kun ble en dyrekjøpt erfaring tidsmessig, har jeg lært enormt mye, først og fremst om hvordan jeg IKKE vil drive butikk.

Ironisk nok har jeg hjulpet gründere med oppstart selv, og jeg vet at tvil er det som preger en mest. Man trenger noen man kan stole på og få gode råd av. Jeg har nå lært at den jeg kan stole mest på er meg selv og at jeg har god støtte i de rundt meg. Ikke la Internett gi deg troen på noe annet!

Vil du bli med på mitt digitale leirbål?

Jeg snakker mye med ungdommer og det er noe jeg setter veldig stor pris på. Forrige uke hadde min tidligere kollega, Samar, og jeg et hyggelig møte med tre ungdommer.

Vi hadde invitert de for å lære og forstå bedre hvordan det er å være tenåring i dag. Det var et varmt og fint møte med tre modige ungdommer. Jeg ble så imponert over åpenheten og refleksjonene de delte med oss. Det var en gylden anledning for oss til å dele erfaringer på tvers av generasjoner. Og jeg sitter med en følelse av at selv om vi er veldig ulike, sliter vi med mye av de samme utfordringene. Vi var veldig nervøse alle sammen før workshopen, men det gikk kjempefint. Samar og jeg hadde et mål om å lage et trygt rom, og det lyktes vi godt med syns vi!

Hvorfor gjør jeg dette?

Da jeg startet som lærer måtte jeg sette meg inn i et helt nytt fagfelt, jeg følte det var helt nødvendig! Hverdagen jeg møtte i klasserommet etter PPU var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Jeg hadde lært om undervisningsmetoder og hvordan legge opp undervisning, svært lite om psykologi, elevers indre liv og utfordringer. Derfor ble nysgjerrigheten for psykologi og læringsprosesser vekket. Jeg har lært masse om dette de siste årene gjennom å undervise. Dessuten har jeg gått igjennom en spennende og lærerik reise selv, noe jeg setter stor pris på!

Med all kunnskapen jeg har bygget opp, samt hvor viktig jeg ser at psykisk helse er for læring (og for meg selv), har jeg derfor et brennende hjerte for å lage noe eget, noe som kan bidra til vekst og utvikling for både ungdom og voksne!

Så hva mener jeg med digitalt leirbål?

Hvis du er nysgjerrig nå, så søker jeg altså voksne som kan bli med meg på et Zoom møte! Det er veldig lavterskel og jeg vil stille spørsmål som dere kan reflektere litt over. Tidspunkt kan vi komme tilbake til, men jeg ser for meg at vi bruker ca. 1 time på dette. Vi fikk gode tilbakemeldinger om opplegget fra ungdommene, og jeg håper du vil oppleve det samme! Planen for høsten er at vi skal fortsette å møte disse ungdommene for å se videre på hvordan vi kan hjelpe de videre med deres utfordringer. Samtidig har jeg lyst til å videreutvikle min idé om å lage et tilsvarende opplegg for voksne på internett. Tanken er å lage et kurs hvor temaet er “Mot til å leve et kreativt liv!” Jeg vil nesten kalle det et livsmestringskurs for voksne. Målet er å oppleve mer ro, mindre stress og bli litt mer inspirert. Forhåpentligvis vil du lære noen nye strategier for å få til dette! Ta gjerne kontakt med meg om du vil vite mer!


Send meg e-post: anesmoen@gmail.com

Håper å høre fra deg! 💖

Har du noen som heier på deg?

Som lærer (og menneske) vet jeg hvor viktig det er med støtte og heiarop!

Noen ganger lykkes jeg, andre ganger feiler jeg i rollen som lærer. Det aller viktigste er å skape trygge rom hvor elevene slapper av og har tillit til læreren sin. Det er ofte enormt krevende! Mange unge sliter med masse bagasje og distraksjoner som hindrer de i å lære. Her har jeg mange ganger følt at jeg har store kunnskapshull og kommet til kort. Det går utover min egen mestringsfølelse også! Jeg har tenkt og tenkt og prøvd å finne ut av disse unge håpefulle. Det er umulig å ikke ta med seg jobben hjem.

Da jeg startet som lærer måtte jeg derfor sette meg inn i et helt nytt fagfelt, jeg følte det var helt nødvendig! Hverdagen jeg møtte i klasserommet var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Jeg hadde lært om undervisningsmetoder, men svært lite om psykologi, elevers indre liv og utfordringer. 

Med all kunnskapen jeg har bygget opp, samt hvor viktig jeg ser at psykisk helse er for læring (og for meg selv), har jeg derfor et brennende hjerte for å lage noe eget, noe som kan bidra til utvikling for ungdom.

Hvordan kan jeg legge til rette for at ungdom opplever mestring i livet og på skolen? 

Dette vil jeg finne ut av!

Derfor har jeg opprettet Hjertelos! Med kjærlighet for kreativitet, nysgjerrighet og livsglede!

Velkommen til mitt rom! <3