For en stund siden var jeg utbrent, stressa og ufokusert. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre og måtte ta meg en lang pause. Jeg følte meg fortvilet og visste at jeg måtte gjøre noen endringer. Jeg som alltid føler meg kreativ og engasjert hadde mistet piffen helt.
Jeg slet med å filtrere alle inntrykk og var kronisk stresset. Det føltes som jeg ble spist opp av omgivelsene litt etter litt. Jeg visste nesten ikke hvem jeg var eller hvilke behov jeg hadde lenger. Jeg hadde ingenting å gi til de rundt meg og overskuddet og livsgleden ble borte.
Jeg måtte spørre meg selv; Hva trenger jeg? Hvorfor klarer jeg ikke å fokusere? Hvorfor klarer jeg ikke å slappe av?
Jeg begynte å kjenne etter og tenke over hva jeg egentlig liker å gjøre. Hverdagen tok meg og alle pliktene overskygget det jeg egentlig liker å gjøre. Jeg fant ingen rom til å hente energi igjen. Jeg måtte gå mange runder med meg selv og virkelig gi meg selv tid til å forstå rotårsaken til problemene mine.
Jeg begynte å tenke over hva jeg elsket å gjøre som 10-åring og hvorfor jeg sluttet med det. Noe jeg kunne holde på med i timesvis og noe jeg gjorde bare for at jeg likte å drive med det. Hvordan kan jeg komme i flow? For flow, eller flyt, er den ultimate lykkefølelsen hadde jeg funnet ut. Det øyeblikket der du holder på med noe du liker og tiden bare forsvinner. Du er så oppslukt at du glemmer alt rundt deg.
Før jul skulle jeg kjøpe en Ukulele i julegave. Jeg gikk til en musikkforettning og der plukket jeg opp en flyer med tilbud om prøvetime på gitarundervisning.
Jeg lot den ligge noen måneder, før jeg endelig kjente at jo, dette ville jeg prøve! Jeg møtte opp og nå husker jeg nesten ikke hvordan første time var. Jeg husker bare at det var en hyggelig lærer, og det førte til at jeg begynte å spille fast en gang i uka.
Dette skulle vise seg å bli det beste jeg kunne gjøre for meg selv i denne situasjonen. Jeg fikk noe annet å tenke på, jeg skulle lære meg noe nytt, og jeg hadde lyst til å få det til. Jeg kjente et stort JA innvendig.
De første timene var jeg kjempestresset og hamret løs på strengene. Skuldrene var enormt høye. Det oste nok stress av meg. Jeg kjente på så mange vonde følelser og minner plutselig. Jeg følte meg ikke god nok og trodde jeg måtte være flink, jeg trodde jeg måtte imponere læreren. Han syntes sikkert jeg var helt elendig!
Det er merkelig hvordan vi lager i historier i hodene våre… Disse historiene kom helt på autopilot og de føltes så sanne, jeg kjente de i hver eneste celle i kroppen. Dette var sant!
Men instruktøren var like rolig og tålmodig, og han var bare tilstede. Han reagerte ikke på at jeg satt der og svettet og slet. Jeg tror faktisk jeg sa det på et tidspunkt også, at nå er jeg skikkelig svett og stresset!
Kanskje akkurat dette gjorde at jeg klarte å slappe mer av etterhvert. For da jeg uttrykte meg, ble jeg lettere å forstå. Instruktøren lyttet tålmodig og sa ikke så mye. Men han viste tilstedeværelse og forståelse. Han reagerte ikke på en måte som jeg fryktet aller mest: med irritasjon eller sinne.
Jeg tror denne rolige tilstedeværelsen gjorde at jeg etterhvert klarte å slappe av. Han speilet meg ikke og ble heller ikke irritert på meg. Men han var rolig og trygt tilstede. Dette ga meg en tillit til at det var helt ok for meg å være der, og jeg kunne begynne å senke skuldrene. Jeg skjønte at dette er min største frykt, at noen blir irritert eller sint på meg. Derfor blir jeg så redd for å gjøre feil! Dette er en frykt jeg har kjent i så mange situasjoner.
Dette er nok noen traumer jeg har båret med meg i alle år, og nå føles det så godt å kunne si til meg selv: du er god nok! Blir noen irritert, er ikke det mitt ansvar. Jeg klarer å stå i det, jeg trenger ikke reagere eller fikse på det. Det er jo nesten litt komisk å tenke på nå, at instruktøren skulle bli irritert på at jeg spilte så dårlig. Jeg var jo der av akkurat den grunn at jeg skulle lære dette!
Det å spille gitar har gitt meg så mye og jeg har lært å snakke litt annerledes til meg selv hver gang jeg øver: dette får du ikke til, men det er helt greit! Det er ikke meningen at du skal kunne dette. Du øver og er på vei! Jeg gjør dette kun fordi jeg liker det, ikke for at jeg skal prestere. Og det føles så herlig frigjørende. Endelig kan jeg spille et instrument igjen. For en gave!
For meg så har dette vært en reise i meg selv, og jeg ante virkelig ikke at dette skulle bli utfallet. Jeg delte hva jeg tenkte på med instruktøren i starten, og det tror jeg var en viktig nøkkel. På den måten fikk vi mange gode samtaler om læringsprosesser og hva man trenger for å kunne lære seg noe nytt.
Jeg har fått et lite kinderegg i denne prosessen: Spilleglede, pedagogisk innsikt og selvutvikling. Jeg trenger ingen psykolog når jeg har gitaren! For en morsom og interessant reise dette har vært. Og den er langt fra over, jeg tar med meg så mye ny kunnskap i møte med andre. Jeg har fått så mye mer forståelse for hvordan andre opplever læringssituasjoner, hvor viktig det er å slappe av og ta vare på seg selv i prosessen.
Og jeg elsker å sette meg ned å øve. Det er bare noe jeg koser meg med og ingenting jeg MÅ gjøre. Motivasjonen bare kommer og jeg spiller på innfall. Endelig kan jeg nyte å spille et instrument igjen, dette har jeg savnet siden jeg var tenåring!
Har du lyst til å lære deg gitar? Jeg kan sterkt anbefale Rhys som holder til i Trondheim!
