Historiefortelling er effektivt, men kan det gå for langt?
Jeg husker jeg jobbet i et kjendismagasin en gang og en kollega hadde ufrivillig blitt dratt inn et drama mellom to kjendiser. Hun ble så fortvila og lei til slutt at hun kom inn på desken og ropte: “ER DET NOEN VOKSNE HER!?”
På internett må jeg enkelte ganger stille meg det samme spørsmålet: ER DET NOEN VOKSNE TILSTEDE?
Forestill deg at du har bestilt jeans på nettet. Når du får den levert er den ikke sydd sammen, men du har fått tekstiler, knapper, sytråd, alt du trenger for å lage en bukse.
Du er ikke fornøyd og klager. Du hadde jo bestilt et par jeans!
I svaret fra den kvinnelige lederen i bedriften står det en forklaring om hvorfor det ikke har blitt levert som det skal. Det handler om abort, kvinnehelse og en lang historie om hvor mange komplikasjoner som har oppstått. Denne kvinnelige gründeren har bygget bedriften på å fortelle en historie om å knuse patriarkatet, kvinners skam og historie. Det er mye å ta av.
Historien om jeansen er fantasi, men svaret fra lederen er det ikke.
Dette skjedde i helgen, i form av et blogginlegg som tilsvar til ca. 30 kvinnelige gründere som hadde meldt seg på et intensiv gründerkurs over 6 uker. De var ikke fornøyd med produktet og klagde. Men fokuset var mest på hvor urettferdig det var å være kvinnelig gründer. De “sure kundene” ble nevnt i en bi-setning.
Er business på Internett en egen subkultur?
“Internett er en gave og det er så enkelt å tjene penger”. Dette er noe av historien som fortelles fra denne bedriften og mange andre. Er du skrivefør og du spyr ut tekst, så forstår jeg nå hvorfor! Her er det hverken filter eller moral som skal sette en stopper. Jeg får en viss hunch av at dette blogginnlegget er en del av en salgsstrategi for å hanke inn nye kunder.
Om det funker? Basert på alle kommentarer og heiarop funker det som bare f… Det blir masse engasjement og delinger i alle mulige kanaler.
Mitt liv som gründer
Denne høsten startet jeg opp et as og jeg har litt naivt trodd at et 6 ukers kurs skal gjøre susen! Legg til at i tillegg til å være uerfaren, følger det med en viss skam. Jeg kan lett trå feil, og det holdt plutselig på å koste meg 60 000,- denne høsten, pga. at jeg hadde latt meg rive med. Jeg følte meg dum og lettlurt en periode.
Jeg tror faktisk litt naivitet kan være en fordel når man kaster seg ut i det. Og jeg liker å lære nye ting, helst i praksis. Men jeg vil helst beholde integriteten min, både på internett og IRL.
Heldigvis var jeg av de heldige som fikk penger tilbake etter at jeg klaget. Hva som skjer med de resterende gründerne er jeg usikker på. De fleste er kvinner, som meg, med et håp om å tjene penger og som har betalt 50 000,- hver for kursopplegget. (10 000,- i administrasjonsgebyr hvis du avbetaler). Oppsparte penger tatt fra egen lomme, minus skatt.
Tilsammen tjente firmaet 1,5 millioner på dette produktet!
Når klagene kom ble motsvaret å skrive et blogginnlegg som omtaler gründerne som de «sure kundene». Og sure ble de!
Jeg kan ikke annet enn å la meg fascinere og selvsagt lære hvordan man IKKE skal bygge opp en bedrift etter denne erfaringen.
Det er noe med det kjente utrykket: «kunden har alltid rett.»
Får du tilbakemeldinger og kritikk så lytter du, samme hvor ubehagelig det føles. Det er tross alt kundene man lever av. Man får bare stå i det og prøve å rette opp så godt man kan. Ta ansvar rett og slett. Produktet var for dårlig, så enkelt er det!
Å abortere er veldig vanlig og man blir først obs på det når man er i fertil alder selv. Det er mye tabu knyttet til dette og noe man sjelden snakker om med andre enn de nærmeste. Det er selvfølgelig kjempetrist og helt forferdelig å gjennomgå noe sånt. Jeg har stor medfølelse for de som gjennomgår noe så traumatiserende.
Men å bygge business på historien i etterkant?! Jeg vet ikke, dette er bare rart. Historiefortellingen her er så sjokkerende og i bedriftssammenheng synes jeg den er på grensen til uetisk. Det er ganske åpenbart at man vil oppnå noe med å dele.
Noe som er helt glemt i denne sammenhengen er at målgruppa til denne bedriften faktisk også har en livmor! Jeg vil tro denne historien treffer flesteparten i målgruppa, så sånn sett lykkes jo markedsføringen. Men er dette greit? Er det innafor å fortelle (altfor) personlige historier i bedriftssammenheng?
Jeg syns ikke det. Men på internett er alt tydeligvis lov!
